Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Galderstjerna

Asbjørn Rydland Samlaget 2016

I

Eg held meg rett over seksti, og varebilen ligg fint på den svingete vegen. Det dunkar i kassar og klirrar svakt i glas frå lasterommet no og då, og mor mi snur seg og ser uroleg bakover gjennom ruta.

«Eirik, ro ned litt. Køyr så du har kontroll.»

«Eg har kontroll,» svarer eg, men slepper opp gassen litt.

«Hæ? Nei, eg snakka til Eirik,» fortset ho, med mobilen tilbake til øyret. «Vi er på veg med resten av flyttelasset. Kva meiner du? Ja, det er han som køyrer. Du har jo ikkje hatt tid til å øva med han på år og dag, og …» Ho sukkar og ser ut sidevindauget, angrar nok på at ho tok telefonen. Eg høyrer berre det svake surret av stemma til far min i andre enden, og konsentrerer meg heller om vegen.

Det er mørkt og vått, men få andre bilar ute såpass seint. Eg kuttar svingane, lener meg med bilen og kjenner flyten i kroppen. Lenger framme ser eg lysa frå den vesle tettstaden eg ikkje heilt greier å tenkja på som heime enno. Eg bremsar ned i god tid før rundkøyringa denne gongen, blinkar og legg meg til høgre.

«Pass på å sjå deg for no,» kjem det frå sida, så er ho tilbake hjå far igjen. «Når kjem du heim, då? Ja, eg meiner den nye heimen. Tulling.»

«Du treng ikkje seia det kvar bidige gong,» mumlar eg irritert medan eg trør inn gassen igjen. Slutt på 60-sona, seier vegskilta. Vegen er fin og brei, kantlinjene klare. Eg slår på fjernlysa og lar bilen aksa i tredje.

Eg gløttar til sida og ser at mor smiler igjen. «Så bra!» seier ho. «Då kan du og han setja opp resten av bokhyllene i morgon, så rekk vi å få rydda stova til helga. Det hadde vore fint å invitera foreldra dine over på middag eller noko, synest du ikkje? Eller kanskje nokre av … EIRIK, PASS OPP!»

Ho skrik til og peiker mot vegen. Ein hund eller rev eller noko står midt i lyset berre nokre meter unna, og akkurat der og då verkar det som om han kom ut av ingenting og står frosen til asfalten. Eg vrengjer bilen til side og står på bremsen. Det skranglar i esker og glas baki lasterommet, sikkerheitsbeltet skjer seg inn i skuldra mi, og i eit langt augeblikk kjennest det som om heile verda held på å velta.

Alt går så fort. Eg rekk så vidt å tenkja på køyrelæraren min: Rett opp bilen, elles rullar du. Eg drar rattet tilbake motsett veg, kjenner bilen krengja då han vippar tilbake og hjula på høgre side løftar seg frå asfalten. Mor mi skrik og klamrar seg til døra. Eg lukkar auga og krumheld på rattet og veit at eg aldri kjem til å få den jævla lappen.

Akkurat i det eg er sikker på at vi kjem til å hamna på taket i grøfta, slår noko inn i sida på bilen med eit smell. Var det ein annan bil der? Kor kom den frå!? Eg slår skallen i vindauget og blir slengd tilbake inn mot midten av bilen. Mobilen til mor flyg forbi framfor auga mine, smaken av blod eksploderer i kjeften, og eit augeblikk er alt svart.

Eg blunkar, prøver å sjå meg rundt. Motoren går ikkje lenger, men frontlysa skin enno: Nakne tre vaiar i vinden på motsett side av vegen – den sida eg skulle ha vore på. Eg fomlar etter låsen på sikkerheitsbeltet og snur meg mot mor. «Eg trur vi trefte eit eller anna …»

Ho er raskare enn meg, får av seg beltet og trykkjer inn varselknappen. Den blinkande raude trekanten minner meg om nødlyset i ein scifi-film når noko verkeleg gale har skjedd. Det einaste som manglar, er sirenene.

«Går det bra med deg?» spør ho. «Du blør.»

«Eg slo hovudet i vindauget,» svarer eg, før tanken frå i stad kjem tilbake. «Vi trefte noko.»

«Få sjå.» Ho slår på kupélyset og snur hovudet mitt mot seg for ein rask sjekk. «Eit lite kutt. Ser verre ut enn det er. Du overlever,» legg ho til med eit lite smil før ho strekkjer seg over fanget mitt og fiskar opp refleksvesten frå dørlomma. «Ut av bilen. Og hald deg ute av vegen. Det siste vi treng no, er at du blir påkøyrd i tillegg.»

Så snart eg opnar døra, ser eg at bilen står halvvegs uti grøfta. Asfaltkanten er heldigvis såpass slak at det burde gå greitt å koma seg på vegen igjen, men det er ikkje det som er lengst framme i hovudet mitt no. Kva var det vi trefte? Det er ingen bil å sjå, og ingen av trea er nære nok. Grøfta og skogkanten er tydelege i lyset frå kupeen, og det er ingen spor etter dyr heller. Ingen fotavtrykk, ingen halvdaude elgar.

På andre sida av bilen høyrer eg mor forsikra far om at både vi og bilen har det bra, før ho skundar seg å avslutta samtalen og hevar stemma: «Eirik! Finn eit pledd og kom hit. Skund deg!»

Mor mi er lege. Det er både fordelar og ulemper med det, men ein ting eg har lært, er å ikkje nøla når ho bruker den stemma. Eit par kjøkkenstolar og ein kasse med skrot held på å ramla ut då eg opnar bakluka, men eg får røska laus eitt av pledda vi hadde med til pakkinga, og småspring over til ho der ho sit på kne i den andre vegkanten.

Lyktene til ein møtande bil lyser opp både ho og dyret på bakken. Det er ein rev, men med ein underleg gråleg farge. Det eine bakbeinet er svart av blod, og han ligg heilt stille og stirer på oss. Eg set meg på kne ved sida av han og held fram pleddet. Mor tar det i begge hender og lener seg langsamt fram mot reven. Han rører seg ikkje, og innan den andre bilen rullar sakte inn mellom oss og varebilen, har ho sveipt dyret i pakkepleddet.

«Går det bra?» Sjåføren stikk hovudet ut av vindauget og ser på oss.

«Det går bra med oss,» svarer mor. «Men eg har ein skadd rev her. Veit du om det er ein dyrlege i nærleiken?»

Mannen drar på skuldrene. «Aner ikkje. Bør du ikkje heller ringa viltnemnda? Eller berre la han liggja. Det hadde eg gjort.» Han ser seg rundt ein gong til, som om han leitar etter ein god plass å spa ned eit skadd dyr, før han køyrer vidare.

«Kjøttpøkk.» Eg kastar eit blikk etter bilen i det han forsvinn.

«Gløym han. Han har for så vidt rett, uansett, men eg veit ikkje om det er kommunen eller lensmannen som eigentleg har ansvaret for sånt her ute.

Så … vi får ta denne karen med oss og iallfall ringa ein veterinær eller noko. Gå og set deg i passasjersetet, så legg eg han i fanget ditt. Ok?»

«Øh… ok.»

Så snart eg har spent på meg bilbeltet, får eg ein rev i hendene. Pleddet er pakka godt rundt beina hans, men hovudet er framleis fritt. «Pass på å halda han godt i nakken, her,» seier mor. «Han verkar nokså fortumla, men han kan nok bita om han blir meir skremt. Berre ikkje la han få tennene i deg. Og ver forsiktig med hofta hans.»

Eg nikkar og held han så fast og forsiktig som eg tør, medan mor tar plass bak rattet og vrir om tenninga. Det rykker til i det vesle dyret då han høyrer lyden, men han blir liggjande. Vi kryp ut av grøfta og kjem oss over på rett side av vegen igjen, og heile tida ligg reven lett skjelvande i fanget mitt og ser seg rundt med store, mørke auge.

Mor gløttar bort på meg. «Går det greitt?»

«Han ser redd ut. Elles er det ikkje noko problem.» Så snart eg opnar kjeften, snur reven på hovudet og stirer opp på meg. Pusten går raskt, men han gjer ikkje noko teikn til å prøva å koma unna. «Eg har aldri sett ein sånn før, nesten sølvaktig i pelsen. Er det sånn sølvrevar ser ut?»

Mor ristar på hovudet. «Nei, dei er mørkare, trur eg. Eg veit ikkje heilt kva for slag han kan vera. Kanskje han har rømt frå ein oppdrettar eller noko. Har du telefonen din der?»

«Klart det.» Eg plundrar litt med å få mobilen opp av lomma utan å irritera pasienten for mykje, men har han til slutt i neven.

«Sjå om du finn nummeret til ein dyrlege her omkring.»
Vi kjem oss heim utan fleire uhell, og eg blir meir og meir takksam for at vi har reven å tenkja på. Elles hadde det garantert blitt mykje meir prat om uvettig køyring og verkstadutgifter.

«Heim» er gardstunet Eidshov, som har stått der sidan tidleg på 1800-talet, og som slekta til far min visstnok dreiv ein gong i tida. Eigedomen forsvann ut av familien lenge før far min blei fødd, men han har alltid vore forelska i plassen. Då det baud seg ein sjanse til å kjøpa garden, selde han både båten og det gamle huset vårt, og sidan då har han jobba sytti timar i veka for å klara det nye lånet. Verken eg eller mor reknar med å sjå noko særleg til han på eit par år.

Vi plasserer gjesten vår på badet med ei skål med vatn, medan eg går i gang med å grava fram det gamle hundeburet og mor hiv seg på telefonen for å finna ein dyrlege. Eg held akkurat på å manøvrera rakleverket ut frå ein stabel med pappesker då det durar i lomma.

Khalid: Kva skjer, mann? Skulle ikkje du vera på nett i kveld?

Faen. Klokka er langt over tida vi avtalte, og Khalid er sikkert mektig lei av å prøva seg på lagmissions åleine. Eg sleper med meg hundeburet ut av stova – eller det som iallfall skal bli ei stove ein gong – og tekstar tilbake: Sorry. Dreit meg ut på øvingskøyring, heldt på å kverka ein rev, og har framleis varebilen full av flyttelass …

Khalid: At det var? Ok, dukkar du opp seinare?

Eg: Skal prøva. Sorry igjen.

Innan mor er ferdig i telefonen, har eg sett opp buret i ein krok på kjøkkenet og lagt inn eit par teppe i botnen. Gudane veit kor lenge gjesten vår blir verande, men han skal iallfall ikkje klaga på tilhøva. Det viser seg at den næraste dyrlegen som framleis har ope, er heilt inne i byen. Mor mi har allereie bestemt seg for at ho ikkje gidd å kasta vekk to timar på den turen utan å vera sikker på at det trengst, så vi væpnar oss med vatn, klutar og eit par tjukke hanskar og går på sjukebesøk.

Reven ligg framleis stille på golvet, halvvegs inntulla i pleddet. Han rører ikkje eingong på seg då eg set meg på kne ved sida av han og legg hendene på nakken og frambeina hans for å halda han nede.

«Så rart han oppfører seg? Han verkar jo heilt tam.»

«Berre ikkje slepp taket. Ikkje sikkert han blir like fornøgd når eg set i gang her. Han skal meina det for å bita gjennom dei hanskane, men du veit aldri.»

Mor vaskar forsiktig av blodet frå bakparten av dyret. Han løftar litt på hovudet og kjem med eit søvnig lite bjeff. Sjølv om det rykker litt i bakbeina når ho kjem borti såret, prøver han verken å bita eller koma seg unna.

«Ok, dette ser ikkje så ille ut som eg frykta. Det ser ut som om han har vore i slåstkamp eller noko, men kom unna i tide. Ser du kloremerka her?» Ho stryk fingrane forsiktig over hofta på reven. Innimellom den våte og blodflekka pelsen kan eg skimta tre raude risp i huda. Det piplar framleis blod frå dei, men dei ser heldigvis ikkje djupe ut.

«Kva kan ha gjort det? Ein hund?»

Ho drar på skuldrene. «Antakeleg. Ein ulv, kanskje?»

«Det er vel ikkje ulv her,» fnyser eg.

«Jau, det kan godt vera det er. Du er ikkje midt i byen lenger no, veit du.»

Eg ristar på hovudet. «Sikkert. Men kva gjer vi med denne karen no då?»

Ho klemmer forsiktig på dyret medan ho tenkjer seg om, men ingenting ho gjer, ser ut til å plaga det noko særleg. «Han ser jo eigentleg ut til å vera i god form. Eg tenkjer vi gir han litt mat og lagar til ein plass å sova for han ute i løa. Viss han kjenner seg trygg, kan han kvila ut der, og viss han er frisk nok, forsvinn han vel i løpet av natta.»

«Men trur du ikkje han kan ha slått hovudet eller noko, så sløv som han er? Kanskje eg køyrde på han?»

«Då hadde det nok ikkje vore mykje igjen av han.» Ho gir meg eit roande blikk. «Du reagerte raskt nok, Eirik. Viss denne karen hadde eit eller anna større dyr etter seg då vi kom køyrande, er det godt mogleg vi faktisk redda livet hans.»

Eg tenkjer på dunket i sida av bilen, mangelen på spor i grøfta. Kanskje det var ein fugl? Ei ugle eller noko? «Kanskje,» svarer eg, tvilande.

Vi set hundeburet ut på løa med døra open, set fram mat og drikke til gjesten og ber han forsiktig ut dit. Revar et visst bortimot kva som helst, ifølgje Google. Eg vurderer å setja opp eit gammalt webkamera for å halda auge med buret i løpet av natta, men slår det frå meg.

Til ønskelista: Webkamera med nattfunksjon. Jadda.

2

Det tar ein time å tømma bilen, sortera ut det som blei øydelagt i nestenulykka, og få stabla resten på ein plass inne i huset inntil vidare. Då eg til slutt får slått på PC-en, er Khalid langt inne i ein solomission og bruker fleire minutt berre på å svara.

«Der er du!» Skurringa i headsettet vrengjer stemma hans litt, og det treige nettet vårt gjer ikkje saka betre. «Eg har nettopp erta på meg ei valkyrje, eller kva det heiter.»

«’Khyries’, kallar dei det. Det er dei ekte som heiter valkyrjer. Men eg trudde dei var på di side? Kva har du gjort for noko dumt no?»

Eg startar opp Reborn medan vi pratar. Tittelsekvensen er full av langskip og sverd, glødande runer og mystiske overnaturlege skapningar som ser ut som om dei er henta rett ut av vikingsogene. «Inspired by history» dukkar opp i eit glimt på skjermen før menyen viser seg.

«Same det,» svarer Khalid. «Det er kulturarven din dei køddar med, ikkje min. Eg bryr meg ikkje.»

Eg berre ler. Det plagar ikkje meg heller om spelselskapa tener pengar på å basera seg på verkeleg mytologi. Strengt tatt er det berre kult å sjå korleis dei vrir på ting.

«Endå godt vi ikkje er like hårsåre på sånt som andre er. Men fortel, kva var det du gjorde?»

«Må ta detaljane i morgon, trur eg. Det begynner å bli seint her. Men det viser seg at ho khyria som vekker deg i starten av spelet, ikkje akkurat hadde avklart det med sjefen, for å seia det sånn.»

«Ah, nemleg. Skjønner.»

«Så viss du er litt kjappare til å koma deg på nett i morgon, kan vi dodga khyries saman, reknar eg med. Ser ut som det er fleire oppdrag som går på akkurat det.»

«Heh. Ja, viss eg berre kjem meg så langt først, så.»

«Kven treng å sova?» flirer Khalid.

«Du, tydelegvis. Skulle ikkje du ta kvelden?»

Han sukkar. «Jo. Foreldra mine er sprø. Fatter har begynt å jogga og insisterer på at eg skal vera med. Klokka fuckings seks om morgonen!»

«Heh. Det er omtrent så tidleg eg må stå opp for å rekka toget.»

«Men du kan sova på toget!»

«Sant. Ok, berre feig ut, du. Eg har tydelegvis ei khyrie å prata med før eg køyar.»

«Lykke til. Snakkast i morgon!»

Eg legg frå meg headsettet og opnar spelet i historiemodus. Ansiktet til karakteren dukkar opp på skjermen som eit halvsurrealistisk spegelbilde. Eg prøver meg ofte med ulike roller i sånne spel, men har som regel ein som eg fokuserer mest på. Av og til lurer eg på om det er eit godt eller dårleg teikn at dei ofte ser ut som meg sjølv, eller iallfall ein glatt og dataanimert fantasiversjon av meg sjølv. Skulepsykologen hadde sikkert hatt eit og anna å seia om det.

Greitt nok, far min hadde nok fått slag om eg hadde barbert halve hovudet og tatovert runer nedover nakken, men det blonde håret, dei litt mysande blå auga og nasen som Khalid meiner eg burde hatt bereløyve for, er dei same.

Eg bruker dei neste par timane på å stikka den digitale nasen min borti ting eg ikkje har noko med, bit på alle slags oppdrag eg kjem over, berre for å ha så mykje som mogleg å driva med vidare i spelet. Halvparten av dei stakkars uskuldige programmerte landsbyfolka kjem aldri til å få noko svar på kva som skjedde med arvestykket, brevet eller familiemedlemmen dei ville ha meg til å finna, kjenner eg meg sjølv rett.

Men nokre er heldige, sjølvsagt. Eg bestemmer meg for eit oppdrag som verkar lovande, både fordi det er snakk om magibøker og andre spennande gjenstandar, og fordi jenta som spurde, var ganske søt. Neppe ein figur som kjem til å bli den store kjærleiken, men likevel. Ein må jo leva seg litt inn i spelet, ikkje sant?

Eg er på veg for å undersøkja ruinane av ein gammal gard langt inne i skogen der det visstnok skal vera gøymt ei familiehemmelegheit eller tre, og kosar meg mest med den sjukt gode grafikken på vegen. Det er kald haust i spelet, og frostdekte lauv på bakken glitrar i solnedgangen. No og då høyrer eg lydar av fuglar og dyr mellom trea, perfekt blanda med den mjuke, litt dystre musikken som høyrer med i desse skogane. Eg begynner å lura på om eg er høg nok level for dette oppdraget, men tar sjansen. Vegen tilbake er uansett berre eitt savegame unna, same kor gale det går.

Eg rundar ein sving og ser oppover ein trong liten dal, og der rett framfor meg piler eit sølvblankt dyr over stien. Figuren på skjermen trekkjer bogen og krøker seg saman i det dyret forsvinn i buskane. Musikken har endra seg no, og fuglane skrik og lettar frå trea. Det er noko anna her. Noko farleg.

Med ei pil på strengen og eit vaktsamt blikk på alle skuggar og mørke krokar snur eg meg/figuren rundt og speidar inn i skogen. Prikken på radaren dukkar opp før eg ser nokon fiende, så eg får tid til å halda inne museknappen og venta eit sekund eller to. Brått blir musikken sterkare, i det eit snerrande beist brasar ut frå krattet framfor meg! Stort som ein bjørn, smidig som ein katt og med den frodande kjeften til ein rottweiler med rabies stormar det mot den vesle figuren på skjermen nesten raskare enn eg kan reagera.

Eg slepper museknappen og lar pila fly, men ho prellar av med eit dryss av ubetydelege skadepoeng. Så er beistet over meg. Eg rekk ikkje eingong å få opp eit runeskjold før snerring og brøl fyller høgtalarane. Blodspruten står mot skjermen, og figuren min blir slengd til side som ei filledokke. I eit par eviglange sekund kan eg ikkje gjera anna enn å sjå fortvila på medan figuren prøver å koma seg på beina, sikker på at monsteret kjem for å gi han nådestøyten når som helst.

Men det kjem ikkje.

Så snart eg kan gjera noko igjen, hiv eg innpå det eg har av urter og healing, og aktiverer det vesle magiske vernet eg har. Her kjem eg til å stryka med og  starta på nytt uansett, men ikkje faen om eg skal gi meg utan kamp.

Kor blei det av beistet? Eg aner ikkje kva for slags skapning det var eingong, fekk ikkje tid til å sjå etter teksten over hovudet på det før det var vekke igjen. På radaren ser det ut som om det sprang rett forbi utan å bry seg meir med meg, og eit kort augeblikk vurderer eg å gi meg medan leiken er god. Viss eg berre spring vidare, burde eg koma meg unna, men dette er eit spel, og eg har alltid vore meir nysgjerrig enn godt er.

Med bogen framleis i handa slår eg over i snikemodus og småspring frå tre til tre i retninga beistet forsvann. Lyden har skifta frå snerring til låg knurring, og etter kvart som eg kjem nærare, høyrer eg slafsing og små bein som knekk. Forsiktig snik eg meg opp på ei lita klippe så eg kan sjå ned på beistet. Enno ein gong blir eg imponert over grafikken. Kraftige musklar rører seg under den mørke pelsen, og kvar einaste vesle bevegelse ser så naturleg ut at ein skulle tru det var filma. Eg må flira då tanken på å driva motion capture med ein tiger dukkar opp i hovudet, men så blir eg dratt inn i spelet igjen.

Beistet ser ikkje ut til å ensa verda rundt seg no, der det står og riv og slit i skrotten på byttet sitt. Mørke blodflekkar legg seg over lauvet på bakken, og snart er alt stille. Eg spenner bogen og siktar, berre for å sjå om eg kan finna ut noko om skapningen der nede ved å velja han som mål. Det vanlege raude omrisset legg seg rundt kroppen, men ingen informasjon dukkar opp. Beistet løftar hovudet og vêrar, den lange halen sveiper langsamt fram og tilbake over skogbotnen, så snur det seg og luntar lydlaust vidare, djupare inn i skogen.

Midt i blodpølen ligg den sundrivne skrotten av ein sølvfarga rev.

Det går kaldt nedover ryggen på meg, og eg kastar eit blikk ut vindauget og bort på løa. Eg hatar sånne tilfeldigheiter. Eller … vanlegvis synest eg det er ganske kult – eg kunne nok blitt ein dritgod konspirasjonsteoretikar, for sånt skjer meg heile tida – men denne var ekkel.

Lurer på om gjesten vår er der ute enno?

Eg reiser meg og lener meg mot vindauget, skuggar med handa for å sjå forbi spegelbildet og ut i mørket. Utelyset ved løedøra er på, men kveldståka som har lagt seg over tunet, gjer at eg berre vagt kan skimta sjølve bygningen. Reven kunne stått midt ute på tunet og sett på meg utan at eg hadde fått det med meg.

Brått kjem det eit brøl frå høgtalarane bak meg, saman med raske trommer og stønn av smerte. Eg kvekk til og ryggar vekk frå ruta, snur meg mot PC-en med hjartet i halsen. Ein bloddrypande monsterkjeft fyller skjermen, og før eg rekk så mykje som å nærma meg PC-en, tumlar figuren min utfor klippekanten. Livlaus ligg han der i den same blodpølen som reven, medan skjermbildet glir over i svart-kvitt.

«Faen.» Eg sukkar og ser på klokka. Halv to. I seinaste laget å begynna på han igjen, strengt tatt. Eg kastar eit siste blikk på reveskrotten og slår av PC-en.

Kort tid etter har eg lempa unna klede og flyttekassar, grave fram mobilladaren frå sekken og krope til køys. Eg sloknar heldigvis raskt, men søv dårleg. Fleire gonger i løpet av natta vaknar eg av at eg nesten køyrer av vegen og draumane vender stadig tilbake til den blodige reven.

BONUS:

Les meir om forfattaren her

Forfattaren har skrive fleire bøker, blant anna serien om Drakeguten. Les meir her

I 2017 vann denne boka Uprisen – årets ungdomsbok. Les kva ungdomsjuryen meiner om boka

Les intervju med Rydland på Uprisen.no

Er du interessert i gaming? Sjekk ut nyheiter frå miljøet her

Boktips:

Drakeguten av Asbjørn Rydland

Landet under isen av Lars Mæhle

Bokmål:

Ravneringene av Siri Pettersen

Isilds vrede av John Olav Oldertrøen

Gamer av Tor Arve Røssland

Musikktips:

Sjekk ut bandet Wardruna

Og Adrian von Ziegler

Filmtips:

Thor:

Assassin´s Creed:

Lara Croft:

Resident Evil:

Til toppen